Når fører passivitet til tap av krav?

Når kan et krav gå tapt ved passivitet?

Høyesterett har lagt til grunn at kontraktskrav kan bortfalle etter ulovfestede passivitetsregler. Reglene supplerer blant annet lovbestemte regler om reklamasjon og foreldelse.

Ved vurderingen står særlig to spørsmål sentralt:

• Hadde kravshaveren en særlig oppfordring til å gjøre kravet gjeldende tidligere?
• Hadde motparten et særlig behov for å innrette seg på at kravet ikke eksisterte eller ikke ville bli fulgt opp?

Vurderingen må også ses i lys av partenes opptreden og de forventningene til gjensidig lojalitet som kontraktsforholdet har skapt.

Oppfordringen til å reagere
Jo tydeligere situasjonen tilsier at kravshaveren bør avklare sitt standpunkt, desto større er risikoen ved å forholde seg passiv.

Det kan eksempelvis være tilfelle dersom partene er i ferd med å avslutte et kontraktsforhold eller sluttføre et økonomisk oppgjør, og kravshaveren kjenner grunnlaget for et krav uten å nevne det.

Har kravshaveren derimot god grunn til å vente, eller det fortsatt er uavklarte forhold mellom partene, trekker dette i motsatt retning.

At et krav tidligere er fremsatt, vil også ha betydning. Motparten kan normalt vanskeligere innrette seg på at kravet er oppgitt dersom det allerede er gjort klart at kravet eksisterer.

Motpartens innrettelse
Et sentralt spørsmål er om passiviteten har gitt motparten rimelig grunn til å tro at kravet ikke eksisterer eller ikke vil bli fulgt opp.

Dette kan få særlig betydning dersom motparten disponerer på grunnlag av passiviteten. Det kan for eksempel være at et sluttoppgjør anses avsluttet, at muligheten til å fremme krav videre mot en underleverandør svekkes, eller at andre økonomiske disposisjoner foretas i tillit til at saken er avsluttet.

Det er ikke tilstrekkelig at motparten bare håpet at kravet ikke ville bli gjort gjeldende. Det må vurderes om kravshaverens opptreden faktisk ga rimelig grunnlag for slik innrettelse.

Hvor mye betyr tiden som har gått?
Tidsforløpet er viktig, men det finnes ingen generell frist for når et krav faller bort ved passivitet.

I noen kontraktsforhold kan det være nødvendig å reagere raskt. I andre kan det gå betydelig tid uten at kravet tapes, særlig dersom motparten hele tiden har vært kjent med kravet eller ikke har hatt grunn til å innrette seg på at det er oppgitt.

Profesjonelle parter kan også etter omstendighetene forventes å avklare sine posisjoner raskere enn forbrukere.

Det avgjørende er derfor ikke bare hvor lenge kravshaveren har ventet, men hva partene hadde grunn til å forstå mens tiden gikk.

Forholdet til reklamasjon og foreldelse
Passivitet må skilles fra reklamasjon og foreldelse.

En reklamasjonsfrist kan pålegge en part å gjøre et mislighold eller et krav gjeldende innen en bestemt eller rimelig frist. Foreldelsesreglene setter på sin side ytre frister for hvor lenge et krav kan forfølges.

De ulovfestede passivitetsreglene kan komme i tillegg til slike regler. Det er derfor ikke nødvendigvis tilstrekkelig å konstatere at et krav ennå ikke er foreldet.

Det må samtidig undersøkes om kontrakten eller lovgivningen inneholder særskilte frister. I kommersielle avtaler finnes det ofte bestemmelser om reklamasjon, sluttoppgjør eller frister for å fremme bestemte krav som kan være strengere enn det som ellers ville fulgt av ulovfestede regler.

Hvordan unngår man å tape et krav?
Hvis det er usikkert om eller hvor stort et krav er, er det ofte bedre å varsle om kravet enn å vente på full avklaring.

Det kan for eksempel tas et uttrykkelig forbehold om at krav vil bli gjort gjeldende når grunnlaget eller størrelsen er nærmere avklart.

Skriftlig kommunikasjon er særlig viktig. Dersom det senere oppstår spørsmål om kravet er tapt ved passivitet, vil korrespondansen mellom partene ofte være sentral for vurderingen av hva de hadde grunn til å forstå.

***

Opprinnelig publisert 5. mars 2023. Sist oppdatert 16. august 2026.