Konkurs - en innføring i de norske konkursreglene

Med konkursprosessen mener vi den lovfastsatte fremgangsmåten for fellesforfølgning hvor det i prinsippet tas beslag i alle eiendelene til skyldneren for å fordele verdiene på kreditorene. Nedenfor ser vi nærmere på prosessen, hvilke aktører som er involvert og hva som skjer på de ulike stadiene.

1.1. Åpning av konkurs: Oppbud fra debitor / konkursbegjæring fra kreditor
Det er bare en insolvent skyldner som kan slås konkurs, jf. konkursloven § 60.

Insolvens forutsetter at skyldneren er både illikvid og insuffisient, jf. konkursloven § 61. Illikviditet innebærer at skyldneren ikke klarer å betale sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, og at betalingsudyktigheten ikke bare er forbigående. Insuffisiens innebærer at skyldnerens eiendeler og inntekter ikke er tilstrekkelige til å gi full dekning for forpliktelsene. Ved vurderingen er det de reelle verdiene som er avgjørende, ikke de bokførte verdiene i regnskapet.

Grunnlaget for åpning av konkurs er enten konkursbegjæring fra skyldneren selv – oppbud – eller konkursbegjæring fra en kreditor, eksempelvis en bank, leverandør eller arbeidstaker.

Ved konkursbegjæring fra en kreditor benyttes ofte de såkalte insolvensformodningene i konkursloven §§ 62 og 63. Dette er lovfastsatte presumsjoner for at insolvens foreligger. Konkursloven har også nærmere regler om innholdet i en konkursbegjæring.

En kreditor som begjærer skyldneren konkurs må betale inn et beløp til sikkerhet for boomkostningene. Dersom skyldneren selv begjærer oppbud, eller konkurs begjæres av en arbeidstaker med et prioritert lønnskrav, gjelder det ikke samme krav til innbetaling.

En insolvent skyldner kan begjære seg selv konkurs. Etter nærmere regler i straffeloven kan det også være straffbart å unnlate å begjære oppbud.

De ordinære reglene om gjeldsforhandling i konkursloven har siden 2020 vært erstattet av den midlertidige rekonstruksjonsloven. I juni 2026 ble det vedtatt nye permanente regler om rekonstruksjonsforhandling i konkursloven. De sentrale nye reglene er imidlertid per august 2026 ennå ikke trådt i kraft, og den midlertidige rekonstruksjonsloven gjelder frem til det permanente regelverket overtar.

Under rekonstruksjonsreglene kan en rekonstruksjonsforhandling på nærmere vilkår avsluttes uten at det åpnes konkurs. Vi har behandlet reglene nærmere i artikkelen «Restrukturering av selskap og gjeld – rekonstruksjonsloven».

Det er tingretten som beslutter om konkurs skal åpnes. Ved oppbud fra skyldneren kan retten velge om skyldneren skal innkalles til rettsmøte. I andre tilfeller skal skyldneren varsles og gis anledning til å uttale seg.

Rettens beslutning treffes ved kjennelse. Ved kjennelsen om konkursåpning etableres konkursboet. Boet representerer kreditorfellesskapet, og skyldneren mister rådigheten over den formuen som omfattes av konkursbeslaget.

Konkursloven inneholder nærmere regler om hvordan boet skal gå frem både overfor skyldneren, kreditorene og andre som blir berørt av konkursen.

1.2. Boets organer
Boet ledes i praksis av en bostyrer som oppnevnes straks etter at konkurs er åpnet. Dette er som regel en advokat som oppnevnes av retten.

Hver tingrett har sine tilknyttede advokater som de oppnevner regelmessig, og forslag om bruk av andre advokater blir ofte ikke hensyntatt.

I større bo eller bo hvor vanskelighetsgraden eller forholdene for øvrig tilsier det, kan det oppnevnes et kreditorutvalg. Bostyrer og kreditorutvalget utgjør bostyret. Kreditorutvalget oppnevnes av retten blant representanter for kreditorene. Det er vanlig at større kreditorer er representert i kreditorutvalget.

Lovens utgangspunkt er også at det skal oppnevnes en borevisor, men i praksis unnlates dette i mange bo fordi boets midler ikke forsvarer bruk av revisor. Borevisor skal gjennomgå regnskapene og forretningsførselen til skyldneren og lage en innberetning basert på dette. Borevisor skal også revidere boets regnskaper.

Skiftesamlinger er rettsmøter hvor fordringshaverne i boet kan møte. Vedtak fra skiftesamlingen er bindende for bostyrer og bostyret med mindre de settes til side av retten.

Tingretten er ikke et ordinært boorgan, men har en viss instruksjons- og kontrollmyndighet over boets organer.

1.3. Boets oppgaver
Bostyrerens oppgave er generelt å ivareta fordringshavernes felles interesse overfor den enkelte fordringshaver og overfor tredjepersoner.

Boet skal også gjennomgå skyldnerens virksomhet og disposisjoner for å vurdere om det foreligger brudd på næringslovgivningen, konkursregelverket eller ulike straffebestemmelser. Boet har dermed også en viss kontrollfunksjon overfor skyldnerens tidligere virksomhet.

Så langt det er forenlig med kreditorenes interesser, skal bostyreren i samarbeid med offentlige myndigheter medvirke til at hensynet til berørte arbeidstakere og særlige samfunnsinteresser ivaretas under bobehandlingen.

Bostyrerens oppgaver omfatter blant annet:

• å skaffe rede på hva som er boets eiendeler, herunder undersøke og eventuelt bestride krav om utlevering av verdier som befinner seg i boet
• å innfordre utestående fordringer
• å sørge for bevaring, tilsyn, nødvendig forsikring og mulig forøkning av boets eiendeler, og for at de blir solgt så fordelaktig som mulig
• å bringe på det rene hvilke fordringer som bør godkjennes som dividendeberettigede og eventuelt fortrinnsberettigede i boet
• å avgjøre hvilke fordringer som skal godtas som massefordringer
• å treffe beslutning om opphevelse av konkursbeslaget – abandonering – eller overføring til panthaver for nærmere angitte eiendeler
• å gi nærmere angitte opplysninger til blant annet påtalemyndigheten og Finanstilsynet
• å varsle statsforvalteren dersom virksomheten kan medføre forurensning som ikke er lovlig uten tillatelse
• å gi melding til NAV dersom det er arbeidstakere med krav i boet.

Boet leverer boinnberetning til retten. Av boinnberetningen vil det blant annet fremgå en oversikt over skyldnerens virksomhet og regnskapsførsel, boets økonomiske stilling, opplysninger om potensielt omstøtelige eller straffbare forhold og om det kan være grunnlag for konkurskarantene.

1.4. Boets avslutning
Bobehandlingen kan ha tre hovedtyper av utfall:

1. Boet kan ha midler som utloddes til kreditorene. Den endelige utlodningen kalles sluttutlodning.
2. Bobehandlingen kan innstilles dersom det ikke er midler til dekning av kreditorene og heller ikke til fortsatt bobehandling.
3. Boet kan også tilbakeleveres til skyldneren dersom det etter bobehandlingen viser seg at det er tilstrekkelige midler til å dekke kreditorene, eller vilkårene for tilbakelevering ellers er oppfylt.

Bobehandlingen er endelig avsluttet når kjennelse om sluttutlodning eller innstilling er rettskraftig.

Dersom skyldneren er en stiftelse eller sammenslutning med begrenset ansvar, eksempelvis et aksjeselskap, skal det etter avsluttet konkursbehandling sørges for sletting av foretaket i Enhetsregisteret og Foretaksregisteret.

Etter at eiendelene er realisert, fordeles verdiene på kreditorene etter nærmere bestemte fordelingsregler. Disse ser vi nærmere på nedenfor.

Kreditor vil vanligvis ha en rekke rettigheter mot konkursboet som boet plikter å respektere. Nedenfor ser vi nærmere på noen av disse rettighetene.

2.1. Panterett
En kreditor med gyldig og rettsvernet panterett til sikkerhet for sitt krav har fortrinnsrett til dekning av kravet ved realisasjon av panteobjektet.

Dersom et formuesgode eller panteobjekt er overbeheftet, vil boet vanligvis oppheve konkursbeslaget i panteobjektet fordi eiendelen ikke har noen økonomisk verdi for boet.

Boet har imidlertid også mulighet til å beslutte samlet salg av hele eller deler av skyldnerens virksomhet og inkludere panteobjektet i et slikt salg. Panthaveren vil da ha rett til dekning i den delen av salgssummen som kan henføres til panteobjektet.

Boet kan realisere pantsatte eiendeler dersom det er en restverdi som tilfaller boet. Overbeheftede eiendeler kan boet som utgangspunkt ikke selge med slettende virkning for udekkede heftelser.

Det finnes likevel unntak, blant annet dersom panteobjektet selges sammen med andre av boets eiendeler og et samlet salg forventes å gi større utbytte for boet enn om eiendelene selges enkeltvis. Unntak gjelder også ved samlet overdragelse av hele eller deler av virksomheten med sikte på fortsatt drift etter konkursen.

For kreditorer vil det ofte være viktig å avklare tidlig hvilke sikkerheter og andre rettigheter som kan gjøres gjeldende overfor konkursboet, og hvordan disse bør følges opp under bobehandlingen.

2.2. Særskilte sikkerhetsretter iht lov om finansiell sikkerhetsstillelse
Lov om finansiell sikkerhetsstillelse inneholder særskilte regler om visse sikkerhetsavtaler i finansmarkedet.

Loven gjelder avtaler mellom nærmere angitte profesjonelle aktører, herunder finansinstitusjoner, verdipapirforetak og andre kvalifiserte institusjoner. Den gjelder også avtaler mellom enhver juridisk person og en institusjon som omfattes av lovens nærmere angitte kategorier.

Loven gjelder bestemte former for finansiell sikkerhet, blant annet kontante innskudd, finansielle instrumenter og nærmere angitte gjeldsfordringer.

Innenfor lovens område kan det avtales bruksrett til panteobjektet utover det panteloven ellers åpner for. Loven tillater også at sikkerheten realiseres på den måten og de vilkårene partene skriftlig har avtalt, uten at de ordinære reglene om tvangsfullbyrdelse nødvendigvis må følges.

Sikkerhetsstillelse etter loven har også et særskilt vern ved konkurs. Sikkerheten kan blant annet ikke omstøtes alene fordi den er stilt for en finansiell forpliktelse som allerede er pådratt.

Loven gir dessuten et særskilt vern for sluttavregning – close-out netting. Dersom partene har avtalt sluttavregning, kan deres finansielle forpliktelser ved en på forhånd avtalt hendelse beregnes og gjøres opp som en nettosum etter de nærmere vilkårene i avtalen. Dette kan være av stor praktisk betydning ved insolvens i finansielle kontraktsforhold.

Sikkerhetsretter som omfattes av loven kan videre på nærmere vilkår realiseres uten belastning av konkursboets legalpanterett til sikkerhet for boomkostninger, og enkelte av de ordinære konkursrettslige begrensningene gjelder ikke.

2.3. Dividenderett
Kreditorer som pretenderer å ha krav mot konkursskyldneren fra tiden før konkursåpningen må melde kravene i boet. Dette kalles fordringsanmeldelse.

Både betingede og ubetingede fordringer kan anmeldes i boet. Tilsvarende kan erstatningskrav som på nærmere vilkår kan gjøres gjeldende i konkurs anmeldes.

Fordringen som meldes bør dokumenteres. Boet fører fordringen på anmeldelseslisten og vurderer om den skal innstilles som godkjent.

Dersom en fordring er gyldig pantesikret i skyldnerens eiendeler, vil den delen av fordringen som ikke blir dekket av pantet kunne gi rett til dividende.

Dividendefordringer gis dekning av midlene som boet har inndrevet gjennom realisasjon av skyldnerens eiendeler. De ulike typene fordringer har imidlertid forskjellig prioritet og dekkes etter denne prioritetsrekkefølgen.

Massefordringer – dekningsloven § 9-2: Massefordringene skal dekkes foran dividendefordringene. Dette er ikke ordinære konkursfordringer, men omfatter blant annet omkostningene ved bobehandlingen og forpliktelser som konkursboet selv pådrar seg. Det finnes også nærmere regler om hvilke andre krav som behandles som massefordringer eller likestilles med disse.

Fortrinnsberettigede fordringer av første klasse – dekningsloven § 9-3: I den utstrekning det er dekning for massefordringene, dekkes fortrinnsberettigede fordringer av første klasse. Denne kategorien omfatter på nærmere vilkår blant annet krav på lønn eller annet arbeidsvederlag, feriepenger og enkelte pensjonskrav.

Fortrinnsberettigede fordringer av andre klasse – dekningsloven § 9-4: I den utstrekning det er dekning for massefordringene og fordringene av første klasse, dekkes fordringer av andre klasse. Kategorien omfatter på nærmere vilkår krav på skatt til stat eller kommune, ansvar for skattetrekk, merverdiavgift og trygdeavgift. Det gjelder nærmere tidsgrenser for fortrinnsretten.

Alminnelige konkursfordringer – dekningsloven § 9-6: Fordringer som ikke er massefordringer eller fortrinnsberettigede fordringer, og som heller ikke er etterprioriterte, behandles som alminnelige konkursfordringer. Dette omfatter en stor del av de ordinære usikrede kravene fra banker, leverandører og andre kontraktsmotparter.

Etterprioriterte fordringer – dekningsloven § 9-7: Etterprioriterte fordringer dekkes sist av alle fordringstyper. Praktisk viktige fordringer i denne kategorien er blant annet renter på fordringer for perioden etter konkursåpningen og fordringer som etter avtale skal stå tilbake for andre krav.

Fordringer som ikke blir dekket: Konkursskyldneren er i prinsippet fortsatt ansvarlig for gjeld som ikke blir dekket. For selskaper med begrenset ansvar, typisk aksjeselskaper, vil selskapet imidlertid normalt bli slettet etter endt konkursbehandling. Betydningen av ansvar for restgjelden er derfor størst for fysiske personer.'

2.4. Motregningsrett
I mange tilfeller kan en kreditor få gjort opp sitt krav ved å motregne det mot en fordring som skyldneren har mot kreditor.

I den utstrekning fordringene dekker hverandre, gjøres de opp gjennom motregningen. Kreditor slipper dermed å betale sitt eget krav fullt ut til konkursboet og deretter bare motta en eventuell dividende på sitt motkrav.

Motregning er tillatt i konkurs, men de særskilte motregningsreglene i konkurs både utvider og begrenser motregningsretten sammenlignet med de alminnelige reglene.

Konkursboet har også rettigheter overfor kreditorene og andre som de på nærmere vilkår plikter å respektere.

3.1. Skyldnerens fordringer og andre eiendeler
Konkursboet tar som utgangspunkt beslag i skyldnerens eiendeler og rettigheter.

Dette innebærer blant annet at boet kan kreve utbetalt skyldnerens bankinnskudd, innfordre utestående fordringer etter levering av varer og tjenester og fremme erstatningskrav som tilhørte skyldneren.

Samtidig må boet som utgangspunkt respektere de samme innsigelsene som skyldneren måtte ha respektert. Dersom en kontraktsmotpart for eksempel har en berettiget mangelsinnsigelse mot et krav på betaling, må boet normalt også respektere denne.

3.2. Omstøtelseskrav
Konkursboet kan fremme omstøtelseskrav mot kreditorer og andre som har mottatt verdier fra konkursskyldneren i tiden før konkurs, jf. dekningsloven kapittel 5.

Omstøtelse innebærer at disposisjonen settes til side overfor boet, og at verdier som er overført fra skyldneren kan kreves tilbakeført. Omstøtelsesreglene har blant annet til formål å sørge for likebehandling av kreditorene og å motvirke tapping av skyldneren for formuesverdier i tiden før konkurs.

Omstøtelsesreglene kan kategoriseres etter hvilke typer disposisjoner de kan ramme. De vanligste er:

Gaver – dekningsloven § 5-2: Gaver som er gitt fra skyldneren det siste året før fristdagen, som vanligvis er dagen konkursbegjæringen kom inn til retten, kan på nærmere vilkår omstøtes. I visse tilfeller omfattes også gaver som er gitt inntil fem år før fristdagen. Begrepet gave omfatter både helt og delvis vederlagsfrie disposisjoner. Det finnes dessuten særskilte regler om blant annet omstøtelse av urimelig høy lønn og andre ytelser til nærstående.

Ekstraordinære betalinger – dekningsloven § 5-5: Betaling av gjeld kan omstøtes dersom betalingen er foretatt med usedvanlige betalingsmidler, før normal betalingstid eller med beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne, med mindre betalingen etter omstendighetene likevel fremtrådte som ordinær. Slike betalinger kan som utgangspunkt omstøtes dersom de er foretatt senere enn tre måneder før fristdagen. For betalinger til nærstående gjelder det på nærmere vilkår en frist på to år.

Sikkerhetsstillelse for eldre gjeld – dekningsloven § 5-7: Sikkerhetsstillelse for eldre gjeld kan omstøtes dersom sikkerhetsretten avtales senere enn gjelden. Det samme gjelder når sikkerhetsretten er avtalt samtidig med gjeldsopptaket, men ikke har fått rettsvern uten unødig opphold. Den ordinære omstøtelsesfristen er tre måneder før fristdagen, med utvidede frister blant annet for nærstående.

Utlegg – dekningsloven § 5-8: Utlegg som er etablert senere enn tre måneder før fristdagen har som utgangspunkt ingen rettsvirkning overfor boet. Også her gjelder det på nærmere vilkår utvidede frister for nærstående.

I tillegg til disse mer objektive omstøtelsesreglene kan boet fremme omstøtelseskrav på subjektivt grunnlag etter dekningsloven § 5-9.

Bestemmelsen kan ramme disposisjoner som på utilbørlig måte begunstiger en fordringshaver på de øvriges bekostning, unndrar skyldnerens eiendeler fra å tjene til dekning for kreditorene eller øker skyldnerens gjeld til skade for dem.

Det stilles blant annet krav til skyldnerens økonomiske situasjon og til at den andre parten kjente eller burde kjenne til skyldnerens vanskelige økonomiske stilling og de forholdene som gjorde disposisjonen utilbørlig.

Den ytterste omstøtelsesfristen etter bestemmelsen er ti år.

Det finnes også omstøtelsesregler i særlover, blant annet ekteskapsloven og forsikringsavtaleloven.

3.3. Konkursboet legalpanterett – panteloven § 6-4
Konkursboet har en lovbestemt panterett – legalpanterett – i visse av skyldnerens pantsatte formuesgoder til sikkerhet for nødvendige boomkostninger.

Legalpanteretten gjelder i formuesgoder som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet, som det hviler pant på og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag.

Dersom skyldnerens formuesgoder er solgt kort tid før konkursen, kan tingretten etter nærmere regler beslutte at en panthaver som har fått dekning skal føre verdien av legalpanteretten tilbake til boet.

Frem til 2021 gjaldt legalpanteretten også visse formuesgoder som tredjeperson hadde stilt som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld. Denne regelen ble endret med virkning fra 15. mai 2021.

Legalpanteretten er begrenset til fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller det beløpet et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret i hvert realregistrerte panteobjekt. Panteretten har beste prioritet i formuesgodet.

En viktig begrensning er at legalpanteretten bare kan brukes til å dekke nødvendige boomkostninger. Utenfor begrepet faller blant annet enkelte kostnader som oppstår under bobehandlingen, men som ikke anses som nødvendige boomkostninger i lovens forstand.

Enhver panthaver har etter nærmere regler rett til å innløse boets panterett ved å betale verdien av panteretten. Dersom flere panthavere ønsker å innløse, har den best prioriterte panthaveren fortrinnsrett.

3.4. Tvangsakkord under konkurs
Også under konkurs kan skyldneren etter gjeldende regler fremsette forslag om tvangsakkord med kreditorene.

En tvangsakkord kan blant annet gå ut på betalingsutsettelse, prosentvis reduksjon av gjelden, likvidasjonsakkord eller en kombinasjon av disse løsningene.

Tvangsakkord under konkurs forekommer sjelden i praksis. For fysiske personer kan ordningen likevel ha særlig betydning fordi de som utgangspunkt fortsatt hefter for den delen av gjelden som ikke blir dekket etter at konkursbehandlingen er avsluttet.

Reglene vil bli endret når de nye permanente reglene om rekonstruksjon trer i kraft. Etter de vedtatte reglene vil adgangen til tvangsakkord under konkurs være begrenset til skyldnere som er fysiske personer. Selskaper som ønsker å oppnå en rettslig bindende ordning med kreditorene skal i stedet benytte reglene om rekonstruksjonsforhandling.

De nye reglene ble vedtatt i juni 2026, men er per august 2026 ennå ikke trådt i kraft.

Konkurser får ofte grenseoverskridende virkninger. Skyldneren kan ha eiendeler, kreditorer eller virksomhet i flere land, og det kan oppstå spørsmål både om hvilket lands domstoler som kan åpne konkurs og hvilke virkninger konkursbeslaget får i andre land.

4.1. Norsk konkursbo og eiendeler i utlandet
Et norsk konkursbo tar etter norske regler i utgangspunktet beslag i skyldnerens eiendeler uavhengig av om de befinner seg i Norge eller i utlandet. Utenlandske kreditorer kan på sin side melde sine krav i konkursboet på samme måte som norske kreditorer.

At det norske konkursbeslaget etter norsk rett omfatter eiendeler i utlandet betyr imidlertid ikke nødvendigvis at beslaget uten videre blir anerkjent eller kan håndheves i landet hvor eiendelen befinner seg.

Om og hvilke virkninger det norske konkursbeslaget får i et annet land vil blant annet bero på reglene om grenseoverskridende insolvensbehandling i de aktuelle landene, eventuelle internasjonale avtaler og den konkrete rettigheten det er spørsmål om.

4.2. Utenlandske konkursbo og eiendeler i Norge
For et utenlandsk konkursbo blir situasjonen i utgangspunktet tilsvarende. Etter reglene i staten hvor konkursen er åpnet, vil konkursbeslaget normalt omfatte skyldnerens eiendeler også i Norge.

Hvilke virkninger beslaget får i Norge overfor blant annet kreditorer, panthavere og andre rettighetshavere, beror blant annet på reglene om grenseoverskridende insolvensbehandling.

Det er heller ikke uvanlig at utenlandske selskaper som har sitt hovedforretningssted i Norge blir tatt under konkursbehandling her. Norske selskaper kan på sin side i enkelte tilfeller bli tatt under insolvensbehandling i utlandet.

4.3. Regler om grenseoverskridende insolvensbehandling
Det finnes ikke ett enhetlig internasjonalt regelverk som regulerer alle spørsmål om hvor konkurs skal åpnes og hvilke virkninger konkursen skal ha på tvers av landegrensene.

Innen EU regulerer insolvensforordningen en rekke spørsmål om grenseoverskridende insolvensbehandling mellom medlemsstatene. Norge er ikke omfattet av denne forordningen på samme måte som EUs medlemsstater.

Norge er blant annet bundet av den nordiske konkurskonvensjonen, som regulerer en rekke spørsmål om konkurser mellom de nordiske landene.

Konkursloven har dessuten egne regler om grenseoverskridende insolvensbehandling. Reglene trådte i kraft 1. juli 2021 og regulerer blant annet hvilke utenlandske hovedinsolvensbehandlinger som får bestemte virkninger i Norge, virkningen for skyldnerens eiendeler her og forholdet til panthavere og andre rettighetshavere.

For utenlandske hovedinsolvensbehandlinger som omfattes av reglene, bestemmes omfanget av det utenlandske boets beslagsrett overfor skyldneren av retten i staten hvor insolvensbehandlingen er åpnet, mens konkursloven gir nærmere regler om hvilke virkninger insolvensbehandlingen får i Norge.

I praksis kan internasjonale konkurser derfor reise spørsmål om jurisdiksjon, lovvalg, rettsvern, prioritet og håndhevelse som må vurderes konkret ut fra hvilke land, eiendeler og rettigheter som er involvert.

Konkurs hos hovedskyldneren medfører som regel ikke at kreditor mister sine rettigheter mot kausjonister eller samskyldnere.

Ved konkurs hos hovedskyldneren kan kreditor derfor på nærmere vilkår kreve innfrielse fra en kausjonist eller medskyldner.

Forfallstidspunktet for kausjonsansvaret og omfanget av ansvaret må fastlegges ved en gjennomgang av kausjonsdokumentene og den øvrige avtaledokumentasjonen.

Finansavtaleloven inneholder nærmere regler om blant annet forfall og omfang av kausjonsansvar. Loven inneholder også særskilte regler om samskyldnere i tilfeller hvor minst én av dem er forbruker.

Finansavtaleloven stiller også krav til blant annet varsling overfor kausjonister, og korrekt håndtering av disse reglene kan være avgjørende for å opprettholde et rettmessig krav.

Kreditor må dessuten sørge for å avbryte foreldelse av krav mot kausjonister og medskyldnere. Konkurs hos hovedskyldneren innebærer ikke nødvendigvis at foreldelsen av krav mot andre ansvarlige avbrytes på samme måte.

(Opprinnelig publisert 07.03.2025 – oppdatert 14.08.2026)