Arrest og midlertidig forføyning, og pådømmelse av hovedkrav. Hurtigprosess i norske domstoler?

Midlertidig sikring omfatter arrest og midlertidig forføyning. Arrest brukes til sikring av pengekrav, mens midlertidig forføyning gjelder krav som går ut på annet enn betaling av penger.

I saker om midlertidig sikring må saksøkeren som utgangspunkt sannsynliggjøre både at hovedkravet består og at det foreligger en sikringsgrunn. Tvisteloven åpner samtidig for at både saksøkeren og saksøkte kan be tingretten om å pådømme selve hovedkravet i saken om midlertidig sikring.

Dette kan i enkelte tilfeller gjøre det mulig å få en endelig avgjørelse av hovedkravet langt raskere enn gjennom en ordinær rettssak. Adgangen er imidlertid begrenset og er ikke en generell hurtigprosess for sivile krav.

For at hovedkravet skal kunne pådømmes samtidig, må:

1. hovedkravet forsvarlig kunne avgjøres samtidig med begjæringen om midlertidig sikring
2. pådømmelsen ikke forsinke avgjørelsen av den midlertidige sikringen, og
3. pådømmelsen ikke nødvendiggjøre annen saksforberedelse.

Det er retten som avgjør om hovedkravet skal tillates trukket inn til pådømmelse. Reglene om midlertidig sikring er mer summariske enn behandlingen i en ordinær hovedsak, og samtidig pådømmelse vil derfor særlig kunne være aktuelt der hovedkravet er tilstrekkelig oversiktlig og kan avgjøres på det materialet som allerede foreligger.

Selv om vilkårene ovenfor er oppfylt, kan retten nekte å pådømme hovedkravet. Dersom retten kommer til at det ikke foreligger sikringsgrunn, skal den normalt nekte samtidig pådømmelse dersom det bare er saksøkeren som har bedt om at hovedkravet avgjøres.

Dersom retten først har tillatt at hovedkravet trekkes inn, men kravet likevel ikke blir pådømt i saken om midlertidig sikring, kan den som begjærte pådømmelse innen en frist fastsatt av retten kreve at hovedkravet behandles som en egen sak. Dersom et ordinært søksmål om hovedkravet hører under en annen domstol, kan retten bestemme at saken skal behandles der.